DEN STØRSTE BITEN AV KONGERIKET NORGE

Roald Amundsen med sin historiske sydpolferd I 1911 har hovedæren for at vi har et biland i Antarktis som er 8,5 ganger større enn fastlands-Norge. Selve anneksjonen skjedde først i 1939 – under et tildels dramatisk kappløp med Europas nye aggressive stormakt Tyskland.

Den største biten av Norge fikk navnet Dronning Maud Land, og måler 2,8 millioner kvadratkilometer. Gjennom perioden fra Amundsens plantet flagget på sydpolpunktet og frem til anneksjonen hadde Norge gjennomført en rekke ekspedisjoner for å hevde norske interesser i Antarktis.

Kappløp med tyskerne

I desember 1939 er direktøren for Svalbard og Ishavsundersøkelser, Adolf Hoel I Berlin for å forberede en polarkonferanse i Bergen. I Berlin får han vite at tyskerne har utrustet en sydpolekspedisjon som allerede er på vei til Sydpolen og de norske interesseområdene der. Hoel haster hjem til Norge og alarmerer myndighetene. Slik man oppfatter tysk politikk, er man ikke I tvil om at Tyskland har til hensikt å underlegge seg områdene i Antarktis. Det er senere fremkommet at riksmarskalk Hermann Göring var pådriveren for å utvide Det tyske riket til å omfatte den norske delen av Antarktis.
Midt i juleferien innledes et hastearbeid som omfatter 19 topptunge eksperter ledet av utenriksminister Halvdan Koht. 14. Januar, fem dager før tyskerne stiger iland på Sydpolen, annekterer Norge Dronning Maud Land med kongelig resolusjon i statsråd:
Resolusjonen fikk nynorsk språkdrakt, fordi dette var utenriksminister Kohts målform. Det ble senere bestemmende for språkvalget til de antarktiske kart.

Antarktistraktaten

Norges anneksjon ble naturligvis møtt med protester fra Tyskland. De fleste andre land kommenterte ikke handlingen. USA og Sovjet mente at alle hadde rett til kontinentet. Storbritannia var den neste stormakten som anerkjente anneksjonen. Det skjedde 1. September – samme dag som utbruddet av Annen verdenskrig. Verden hadde fått noe annet å tenke på enn isødet i sør, og det skulle gå endel år før Antarktis igjen stod på den internasjonale dagsorden.
I 1959 blir tolv parter enige om Antarktistraktaten. Den er et nokså spesielt kompromiss, fordi begge supermaktene, USA og Sovjet, ikke anerkjenner noens territoriale krav i området. I traktaten tar man derfor ikke stilling til f eks Norges krav på suverenitet, men man respekterer Norges syn på suvereniteten. Man er dessuten enige om at hele området skal være avmilitarisert og at kjernefysiske prøvesprengninger og deponering av atomavfall er forbudt. En slik traktat var nærmest en bragd under Den kalde krigen, hvor supermaktene kjempet om innflytelse og verden noen ganger stod på randen av atomkrig.

Norge i Antarktis

For å hevde suvereniteten over våre områder på Sydpolen, er det viktig at vi har en aktivitet der. I 2005 ble Norges tilstedeværelse tydelig oppgradert, med helårsstasjonen Troll i Dronning Maud Land, samt Troll Airfield med en tre kilometer lang rullebane. Troll-stasjonen har seks bofaste; teknikere, mekanikere og lege. I sommersesongen bor det jevnt 30 mennesker på stasjonen, og det kan tidvis toppe seg med 60-70 personer. Troll er den minste helårsstasjonen I Antarktis, men vår interkontinentale flyplass gir den norske stasjonen økt betydning for alle land som opererer I området.

Norsk Polarinstitutt og fyrsten av Monaco

Norges virksomhet i Antarktis utøves av Norsk Polarinstitutt, som har sitt utspring tilbake til vitenskapelige ekspedisjoner til Svalbard i 1906-07. Norsk Polarinstitutt driver naturvitenskapelig forskning, kartlegging og miljøovervåkning i Arktis og Antarktis. Instituttet er faglig og strategisk rådgiver for staten i polarspørsmål, og Norges utøvende miljømyndighet i Antarktis.
Det var faktisk fyrst Albert I av Monaco som i 1906 og 1907 finansierte ekspedisjoner til Svalbard på oppfordring fra rittmester Gunnar Isachsen. Fyrsten var en ivrig oseanograf som selv var interessert i å utforske det høye nord. Les mer om Norges aktiviteter og forskningen I Antarktis på Norsk Polarinstitutts websider: http://www.npolar.no/no/
Se også Antarktistraktaten: http://www.state.gov/www/global/arms/treaties/arctic1.html