DE FØRSTE SYDPOLFERDENE
Mens det har vært strid om hvem som var først på Nordpolen, har dette aldri vært temaet for Sydpolen. Her kom Roald Amundsen som førstemann den 14. desember 1911. Men Amundsen var i Antarkis allerede 14 år tidligere, som styrmann på ekspedisjonsskipet Belgica. Også på mange andre måter er Sydpolen og Nordpolen forskjellige. Mens Nordpolen består av vann og drivis der bunnen ligger mer enn 3000 meter under havoverflaten, ligger Sypolen på 2900 meters høyde. De atmosfæriske forhold på polpunktet gjør at høyden vil oppleves til å ligge mellom 3300 og 4000 meter.
På Sydpolen har Norge den vitenskapelige stasjonen Troll, som er bemannet hele året. Du finner mer om den på Norsk Polarinstitutts nettsider
Scott og Amundsen var ikke de første som forsøkte seg på Sydpolen. Men før man satte sin fot på det antarktiske fastland, var det tallrike og dristige seilaser med dårlige skuter inn i drivisen.
Første gravlagt på Sydpolen
Den første ilandsstigning ble foretatt den 24. januar 1895 av nordmennene H. J. Bull og Leonard Kristensen fra Sven Foyns ekspedisjon med “Antarctic”.
Den første overvintring i isen var “Belgica” (se bilde) ekspedisjonen 1897 – 1899 under ledelse av Adrien de Gerlache de Gomery. Roald Amundsen var 1.styrmann om bord. Lege var Frederick Cook. Her ble grunnen lagt for et vanskelig vennskap mellom rivaler.
Carsten Borchgrevink ledet den britiske ekspedisjonen med “Southern Cross” fra 1898 – 1900. Sammen med 9 mann overvintret de på selve fastlandet. De nådde også helt syd til 780 50’. På grunnlag av observasjoner slo de fast at den magnetiske sydpols beliggenhet var på 730 20’ sydlig bredde og 1460 østlig lengde. På denne ekspedisjonen døde for øvrig også Nikolai Hanson 14. oktober 1899 og ble dermed den første som ble gravlagt i Antarktis.
Nå gikk det slag i slag med stadig nye ferder inn i det ukjente. Den 9. januar 1909 nådde Ernest Shackleton 880 23’ på en sledetur med utgangspunkt i basen på McMurdo Sund.
Så er stunden kommet for det som er blitt kjent som Kappløpet om Sydpolen: Scott mot Amundsen. Roald Amundsens menn: Olav Bjaaland, Helmer Hanssen, Sverre Hassel og Oscar Wisting
Robert Falcon Scotts menn: Dr. Wilson, Kaptein Oates, Løytnant Bowers, Underoffiser Edgar Evans
Roald Amundsen sa det slik om sitt Sydpol-prosjekt:
“Aldri har noen mann stått på et sted så diametralt fra det som var hans egentlige ønske.”
Planen og målet hans var jo ikke Sydpolen, men Nordpolen. Pearys og Cooks påstander om at de hadde nådd Nordpolen, førte til at Roald Amundsen mente at han måtte sikre seg Sydpolen før han la veien om Beringstredet og en ny drift over Polhavet. På den måten mente han å sikre finansieringen for sitt egentlige mål.
Diametralt motsatt var også måten Scott og Amundsen gjennomførte sine ekspedisjoner på.
På denne tiden var Norge en ung og uferdig nasjon med et stort behov for egen identitet. Scott hadde hele det engelske imperium i ryggen. Dette preget spillet om tronen som Sydpolens egentlige erobrer.
Roald Amundsen skriver i boken “Mitt liv som polarforsker” at Lord Curzon i sin tale ved middagen i Royal Geographical Society skal ha sagt: “Jeg tillater meg derfor å foreslå et tre ganger hurra for hundene.”
Tørrfisk-traseen
Dermed var kappløpet om Sydpolen også redusert til en kamp mellom om menn og hunder. Scott og hans menn brukte kun sine egne krefter og tapte på det.
Amundsen dro ut fra Framheim med Hvalbukta med 52 hunder og fire sleder. Som den praktiske mann han var, så merket han ruta med tørrfisk. Dermed hadde hundene lukten å gå etter på tilbakeveien samtidig som det også var noe reserveproviant. Da de returnerte hadde de 11 hunder og to sleder etter det som er betegnet som en fantastisk sportsprestasjon der alle returnerte i god fysisk form. For så særlig mye ny kunnskap kom det ikke ut av denne sledeturen.
Det var blant annet en gruppe av Scotts menn som konstaterte at keiserpingvinen legger sine egg om vinteren.
Vi vet hvilken tragedie som rammet Scott og hans menn. De fant jo sin siste hvile på vei tilbake til basen, utmattet av sult og skjørbuk. I 1978 regnet amerikanske forskere med at graven lå 20 meter under isen og 25 km nærmere kanten av den store isbarrieren.
Scott gikk i sporene etter Sir Ernest Shackleton med start fra McMurdo Sund. Amundsen tok sjansen på et startpunkt ca 100 km nærmere Polen ved Hvalbukta. Men dermed hadde han det problemet at ingen hadde vært der før ham slik at alt var nytt og ukjent.
Flyverhelten Tryggve Gran
Et artig poeng er det også at på Scotts base var nordsjøflyveren Tryggve Gran en del av mannskapet. Dette viser hvor sentralt nordmenn har stått i utforskningen av Antarktis.
Ettertiden har kunnet lese både Scotts og Amundsens beretninger fra polferden. Mens Amundsens bok fort gikk i glemmeboken litterært sett, så leses fremdeles dagbøkene til Scott.
Kappløpet til Scott og Amundsen kan man bl.a. lese om i Roland Huntfords bok “Scott og Amundsen” og Kåre Holts bok “Kappløpet.”